The beginning (Davids 4. Brev)

Ser at dette ikke har kommet med noen sted, og det er en saapass god historie at den bare maa blogges: Coming to a theatre near you soon:

26.12.04 Tsunamien velter seg over soeroestAsia.

2. Juledag. Jeg sitter paa Mormors Stuer i Trondheim, drikker oel og beklager meg til min venn Tore over arbeidssituasjonen i PLOMS Bergen Kommune. Jeg var i en forebyggende sykemelding med en "moderat depresjon". Jobben tok livet av meg: Omorganiseringer, mangel paa integritet, stramme toeyler og liten handlingsfrihet. Hva skal jeg gjoere? Da ringer telefonen. Sifu Tony vil takke for julehilsen, og fortelle meg at han er paa vei til Sumatra for aa hjelpe til etter Tsunamien. Good luck, and God bless you, er alt jeg klarer aa si. Noe skjedde med meg der og da, akkurat som det ble stille inne i meg, og kaos rundt meg. Tore spoer om hva som er galt, om jeg har sett et spoekelse. Jeg gikk ut og ringte min soester Maria og min sykepleiermentor Ulrikka i Bergen for raad. Jeg var ikke i tvil, dette var noe jeg maatte gjoere. Saa jeg ringte tilbake til Sifu og sa "I'm coming with you!" Snoeballen begynte aa rulle...
Dagen etterpaa ble jeg intervjuet av NRK P1, foer jeg satte meg paa flyet til Bergen. Hvert sekund var fyllt opp av ting som maatte organiseres, koordineres, og gjoeres. Dagene smeltet sammen, og plutselig var det blitt 2005. Ryktet om planene mine spredde seg, og fra alle kanter vanket det stoette, penger, hjelp, raad og medfoelese. Dette styrket meg i min overbevisning om at dette var Rett. Familie, og venner, kjente og ukjente ringte og lurte paa hvordan de kunne hjelpe, og uten at jeg ba om det begynte kronerullingen: Et pokerlag ga meg hele potten de spilte om; et par nyttaarspartyer samlet penger fra gjestene sine; en lokal gartner begynte aa selge "Pot for Flom"; fagforbundet Parat spyttet i nevene; kollegaer tok fra loenna; kung fu skolen startet auksjon.... Har ikke ord!
Paa jobb naade ryktet til slutt Finn, og han tok kontakt og lurte paa om han kunne vare med. Var det noe han kunne bidra med? Selvfoelgelig!! Du kan finne folk Finn! Media meldte ogsaa sin interesse, og snart var jeg i baade avisen og TV. Dette fikk sykepleier Andrea med seg. Hun hadde allerede kontaktet de store organisasjonene uten at de trengte henne, saa tok hun mot til seg og ringte meg. "Kan jeg vaere med?" spurte hun. "Vet du hva du spoer om?" svarte jeg. Tydeligvis, for her er hun, flittig og lystig.
Da var vi fire. Billettene ble kjoept, ferien tatt ut (Andrea fikk perm fra AHUS), sekken ble pakket, vaksiner tatt, og forsikringer ble ordnet. kl 05.05, den 05.01.05 Kom TVN og hentet meg, og kjoerte meg til Flesland. Jeg hadde da knapt sovet siden jul, og paa en merkelig maate kunne jeg endelig slappe av. Turen gikk til Amsterdam foerst for aa moete Sifu. Derfra floey vi til Kuala Lumpur i Malaysia. Der brukte vi to dager til aa spise vaare siste maaltider, kurere jet-lag, aklimatisere og gjoere unna last minute shopping. Den 08.01.05 satte vi oss paa flyet til Medan paa oestkysten av Sumatera. Flyet var fullbooket, saa vi kunne desverre ikke sitte sammen. Sifu er venstrehendt saa han ba om aa faa sitte ved midtgangen paa hoyre side av flyet, for ikke bumpe borti sidemannen hele turen. Den eneste ledige plassen da var ved noedutgangen, og der faar han jo ikke sitte, han er jo handicappet! Likevel, etter mye om og men, fikk han plassen sin, og ved hans hoyre stump satt Siti. En liten ven og vakker en i skaut. Mens Sifu satt og planla hvordan han skulle faa flyttet henne i tilfelle han maatte aapne noedutgangen, satt hun og tenkte sitt. Burde hun prate med denne merkelige enarmede banditten? Hun hadde vel ikke noe reelt valg hun heller:
Hvor skal du?
Banda Aceh
Snakker du Indonesisk?
nei
Har du hotell?
nei
Noen som moeter deg?
nei
Indonesisk valuta?
nei
Vet du hva du gjoer?
nei
Well, you better come with me...

Paa flyplassen guidet hun oss igjennom imigration og customs, foer hennes privatsjaafoer kom og hentet oss. Foerste stopp, den Malaysiske ambasaden. Vi fikk hilst paa ambassadoeren i en vesibyle av marmor med egen fontene i midten... Hvor var vi, hva skjer... Saa fikk hun sjekket oss in paa et hotell, foer hun tok oss ut for aa spise. Siti viser seg aa vaere datter av Tan Sri Sheik Mohammad Salim, for de som er kjent innen Malaysisk musikkhistorie og kulturliv, og sjef for et stoerre krydderselskap som eksporterer krydder til hele verden. A Spicegirl! Mama Spice!
Dagen etter tar hun oss ut for aa shoppe og gjoere unna byraakratiet. Letter of recomandation, blue book (eget visum/pass for Aceh regionen), registrering, osv osv. Underveis blir hun saa opproemt at hun bestemmer seg for aa bli med til Banda!! Ingenting kunne vart bedre! Vaar egen tolk, og forsikring! (en dame i skaut kan redde skinnet vaart i geriljaland). Dette kunne ikke Sitis ektemann godta, saa han bestemte seg ogsaa for aa bli med, og han kunne ikke dra uten sjaafoer. Saa kom dagen da Finn og Andrea ankom landet, og vi endelig var fulltallige: Sifu Tony, Siti, hennes mann Jamal, Finn, Andrea, kryddergutten Isa, og meg. Alle i nyinnkjopte uniformer; Blaae T-shirts og arbeidsvest med Tsunami Relief Action logo, og "proffe" ID kort. Vi saa proffe ut, og siden har ingen spurt oss om papirer...
Da vi allerede hadde proevd, og gitt opp, muligheten til aa fly opp. Byraakrati og venting stoppet oss: Militaere fra 20 forskjellige land, og alle bare sitter der og ser paa hverandre. Gross inefficiency! Saa vi leide en bil med sjaafoer i stedet. Paa egen haand kunne vi naa folket raskere, pluss at vi kunne bringe mye mer forsyninger. Slik ble det til at vi kl 0505 den 13.01.05 kjoerte to biler, Sitis og vaar leiebil, full av oss, medisiner, klaer, vann, bensin og mat.

Resten er som kjent historie...

d

Åpent brev til Rune Eidset (Davids 3.)

Til min kjære venn, og sjef Rune Eidset: Jeg spurte deg en gang om du virkelig har et hjerte, men det ser jeg nå at du har. Du er jo tydeligvis oppriktig bekymret for meg, og mitt velbefinnende, siden du ikke vil gi meg permisjon fra min stilling som sykepleier i Bergen Kommune fordi det er for risikofyllt for meg å hjelp til her i Banda Aceh etter Tsunamien. Jeg er rørt.
Nå spør jeg deg heller: har du noen ryggrad? Jeg risikerer både liv, helse og arbeidskontrakt ved å reise ned hit, og du kan ikke ta risken med å gi meg perm? Og hva med dine uttalelser i media om meg? Kjenner du meg? På hvilket grunnlag kan du si: "Arbeidsgiver Rune Eidset mener Skirnisson vil bli en belastning for profesjonelle som arbeider i Asia... han tror ikke at David Skirnisson er godt nok forberedt på hva som venter han i Indonesia...jeg tror det kan bli utrolig tøft for ham, sier Eidset." (Sitat fra BA: http://www.ba.no/nyheter/urix/flodbolgen/article1396645.ece)"
Jeg vet du kan svare meg ved å vise til en paragraf eller to, men i mine oyne er og blir du en hypokrat. Både fordi at du i din stilling kan gjøre noe for å hjelpe og støtte, men velger heller å redde ditt eget skinn (som den gangen du nektet oss å vaksinere pasientene våre, mens du samtidig ber oss komme ned til bydelsadministrasjonen for å vaksinere dere), og fordi du stoler mer på papir enn på folk. Sitat fra den første og enste gangen jeg traff deg Rune: "Jeg syns permisjonssøknaden din kommer lovlig sent". Hadde jeg visst om Tsunamien i november hadde jeg jo selfølgelig sørget for at permisjonssøknaden lå på pulten din før jul!
Jeg er ikke noen storforlangende fyr (du er hjertelig velkommen til en porsjon instant nudles ved teltet mitt her i Banda Aceh), men fra deg ville jeg likt å høre "lykke til", "stolt av deg", "ta vare på deg selv", "velkommen tilbake" og/eller "unnskyld for at jeg kalte deg en belastning, og takk for at du fant ryggraden min". Eller var det en annens ryggrad jeg nettopp plukket opp?
En godt nok forberedt hilsen fra Spl David Skirnisson, Banda Aceh

Back in Relief Action

Hei!

Som fryktet/planlagt kom rennemagen begge veier her en natt, med feber, dehydrering og utmattelse. MEd god hjelp fra vaar venn Generalen (han har bare en stjerne) fra den Malaysiske haer, kom vi oss til Medan med fly. Der tilbragte vi to dager i senga (minus noen timer paa do) med aircondition, roomservice og det hele. Det gjorde underverker! Vi spiste pizza med extra chunky cheecy crust og drakk noen velfortjente oel, og det hele fortonet seg like uvirkelig som resten av opplevelsene i det forunderlige aaret 2005. Hele tiden mens vi veltet oss i rene laken, smeltet ost og varmt vann, holdt Finn koken her i Banda med likrydding og campovervaaking. En noe tvilsom arbeidsfordeling, men dog... Vi tok med baguett, ost og en doggybag med pizza til Finn!
Naa er vi tilbake paa post... campen staar, og arbeidsoppgavene venter. Vi fortsetter vaart samarbeid med Mercy Malaysia (goto: www.mercy.org.my) Vi moette det nye teamet paa flyet opp hit, og de er like hyggelige og hjelpsomme som de forrige (Tror de har strenge kriterier paa akkurat dette paa opptaksproeven deres). Samtidig har vi vaar kveldsklinikk ved campen der folk kommer for medisiner og saarstell, pluss at vi med vaar naere kontakt med lokalbeefolkningen her stadig finner nye lommer med pengunsis (flyktninger/survivors) som fortsatt ikke mottar noe hjelp. Disse faar vi registrert og skaffet telt, tepper, mat og vann. Hittil har vi registrert naermere 150 familier, eller i overkant av 500 mennesker!
Tilstanden her i Banda har forandret seg mye de siste dagene. Over 20 av ca 70 NGO's har trekt seg ut herfra, og behovene glir fra noedhjelp til gjenoppbygging. Likevel er ca 130 000 mennesker fortsatt savnet her, og de finner og gravlegger ca 2500 folk hver dag her. Fortsatt. Men det lukter ikke lengre i Banda. Mange blir nok aldri funnet, siden mange ble skyllt paa havet, mange er gaatt i opploesning, bulldoserne som rydder vrakrester tar en del, hundene tar sin del, og andre ligger for godt skjult... (Vi frykter forresten at vaar Teamleder Tony blir plukket opp en sen stormfull kveld, da teltet hans minner sterkt om en boddybag, baade i stoerrelse, fasong, og farge)
Maa ogsaa si at jeg er mektig imponert over aa se hvordan folk her takler situasjoen. Det er mye smil og latter aa se, og alle vi moeter er svaert takknemlige og hjelpsomme. Tror nok vi Nordmenn hadde slitt mer med traumer, selvmord, apati, oppgitthet, selvmedlidenhet og depresjoner hvis Tsunamien hadde nadd kysten vaar. For ikke aa snakke om hvor vanskelig d hadde vaert for oss aa miste alle vaare materielle goder som vi er saa avhengige av i vaart forbruker samfunn. Etter en slik tragedie hjelper d aa vare nevenyttig og taale litt skitt under neglene!
Vaart kjaere Teammedlem Siti er naa i Kuala Lumpur for aa gjoere unna litt bissniss, men hun kommer plutselig tilbake. Det gleder vi oss til! Hun har foroevrig blitt tilbudt en ettaarskontrakt som Country Manager for Mercy Malaysia her i Indonesia. Skal si d var sjebnessvangert for henne aa sitte ved siden av Sifu Tony paa flyet til Medan...
Saa en liten rettelse fra norsk media: Vi melder fra til UN/FN hvor DE skal dra, ikke omvendt slik det har kommet fram i media. Altsaa, ingen forteller oss hva vi skal gjoere eller hvor vi skal gjoere det. D tar for lang tid (mister, need photocopy, one more, then other office. too late come back tomorrow, please wait, take another photocopy, talk to that man over there osvosv)
Stemningen er forsatt upaaklagelig i teamet vaart, med mye tulling og vennlig erting. Ingen slipper unna!
Naa skal vi evaluere dagen, og lage en plan for morradagen. Selv om vi vet at vi maa lage plan B til frokost, og plan C til lunsj....

Kos dere der hjemme, og husk: hvis havet en dag skulle forsvinne, ikke plukk fisk, det komer tilbake, saa loep!!!

vennlig hilsen david

Davids 2. Brev til nordmennene

Nødhjelpsgeriljaen

Hei!

Endelig på nett, og hvis strømmen ikke går, igjen,
får jeg sendt dette.

Hvor skal jeg begynne...
Vi kom oss fra Medan og hit til Banda Aceh uten
problemer, fikk satt opp teltene våre i en
flyktningeleir utenfor guvernørboligen her (alle
flyktningene ble jaget vekk i går da presidenten kom
på besøk, vi fikk vare... vi har så fine telt...)
Til å begynne med fulgte vi spillereglene, men fant
fort ut at hvis vi må vente på beskjed fra
koordineringsenheten her hva vi kan gjør og hvor, ja
da hadde vi sitet her og ventet fortsatt. Derfor satt
vi bare igang: Fikk tidlig kontakt med MERCY Malaysia
(Malay folk altså.... fins ikke bedre) som stiller
alt av utstyr til disp, vi kan kjør å hente det vi
måtte ønske av mdisiner og medisinsk utstyr. (møtte
en fyr på min alder, han brakk ryggen, er lam, og lå
5 timer i vannet med store sår. Vi steller sårene
hans daglig. gjennom Mercy fikk vi skaffet han en
rullestol!!)
Vaktposten til guvernøren er nå gjort om til en
liten klinikk, så når vi ikke er ute blandt folk
kommer de til oss: overlevende, flyktninger fra
vestkysten, lokal, hjelparbeidere, politi, militaer,
og t.o.m noen vestlge liner opp hver ettermiddag og
kveld for å få stelt sår og få medisiner. Vanlige
problemer her er sår, utslett, feber, hoste,
søvnløshet, lungebetenbelse o.l.
Vi hjelper de vi kan, så sender vi de med alvorlige
problemer til Mercy. De har stort team med leger og
feltsykehus.

Hver kvled går vi igjennom dagen og evaluerer hva vi
har gjort, ikke gjort, hva vi kan gjøre bedre etc...
så lager vi en plan for neste dag. Den følger vi
aldri. Hver dag begynner med nye utfordringer, og plan
A blir fort plan B, C, d osv....
vi må vaere fleksible og improvisere.

På dagtid snakker vi med lokalfolk og speor om de vet
om plasser som ikke har mottatt noe hjelp. Slik har vi
oppsøkt 6-7 forskjellige landsbyer/grupper rundt
Banda Aceh. Der hjelper vi med d vi kan, så
rapporterer vi til UN (FN) slik har mange nå fått
talt, mat og vann, + at de nå er registrert.
IU vår camp bor d 295 flyktninger. Frem til den
18.jan hadde de enda ikke mottatt noe hjelp. Og de bor
på plenen til guvernøren. Vi fikk de regisrtert, og
hentet family kits, ris, sukker kaffe, pledd, vann etc
for 10 dager.
De er veldig takknemlige, men samtidig frustrerte over
at deres egne folk ikke kan hjelpe de, mens vår lille
underlige gruppe kan....
De hjelper oss også... som Sifu Tony sier: One Hand
washes the other.
Så hver natt sitter de vakt for oss, og når vi er
ute passer de på campen og klinikken vår.

phu... kommer litt hulter til bulter her, men frykter
at strømmen går... sender dette først...


(fortsettelse...)

mer strøm!

Vi sover godt, om ikke så mye. Kan vel si at siden
den 28.des i fjor har jeg sovet minimalt, og dagene
glir litt inn i hverandre.
Mat er heller ikke noe problem, vi lager frokost i
campen, kjeks og kaffe, så blir det nudler til lunsj,
og en eller annen risrett til kvelds. Vi hadde med oss
24 bokser guiness, som vi må snikdrikke for alkohol
her er ulovlig, men nå er d lageret tomt...

gruppen vår ligner mye på en familie: Sifu Tony er
team leader, Siti er som en mor for oss alle ( hun
minner oss på å spise, sove og hun får oss alltid
til å le), så er det Finn, Andrea og meg, barna som
jobber 16-18timers dager. Ulønnet. Kjemien er
fantastisk, og alle tuller med hverandre. Det hjelper
voldsomt.

Hver dag kl 1700 har vi Tai chi skole uner et kjempe
tre rett v campen vår. Folk som jobber med evacuation
(finner og gravlegger folk) er ferdige kl 1630, og da
kommer de. Nå er vi en gruppe på 30-40 stykker som
gjør 13 postures hver dag. Så leker vi med barna,
spiller fotball, tegner, blåser ballonger og
såpebobler og sjonglerer. Det er terapi. Fantastisk
å få kidsa til å le!

RCTI, en av de største TV kanalene her har fulgt oss
de siste 3 dagene. De gjorde først ett program om Tai
chi skolen, så ett om hvordan vi leker med ungene,
så fulgte de oss rundt på jobb (healthcare biten) og
lagde ett program om hvem vi er og hva vi gjør. I
morres hadde de et times langt live program om oss,
der de intervjuet alle team medlemmene og fulgte oss i
morgengymmen. Tror de har noen hundre millioner TV
seere....

Her i Banda begynner folk å sette hjulene i sving
igjen, mye har forandret seg den siste uken, og
arbeidet som står igjen nå er ikke så mye relief,
men gjenoppbygging. Derfor har vi bestemt oss for å
reise videre. En krurg fra MERCY Malaysia ønsker å
joine oss, så nå har vi en lege i teamet også!! Ikk
bare det, men i gårkveld traff jeg en soldat med
malayflagg på armen. Merkelig greie, men lite
overrasker meg for tiden: jeg gikk bort å hilste på
fyren. (det er myyyyye militær her, fra hele verden,
g de står og henger i hver sine camper hver dag,
slappsekker, de venter på ordre. Jeg liker jo ikke
militæret engang, og store våpen gjør meg sjelven)
Likevel, jeg gikk bort og hilste på han, og han ble
med bort i campen for å hilse på Siti. Det viste seg
at han er generalen i den malaysiske hæren, og at de
venter på beskjed om hva de skal gjøre. Han har
folk, utstyr og helikopter til rådighet, så vårt
hjelpearbeid fortsetter i samme ånd som tidligere,
timing og de riktige folka!

Planen nå er som følger: I morra reiser legen vår
med helikopter til Calang på vestkysten ( mellom
Banda og Melaboh er alt historie, ingen folk, ingen
landsbyer, ingenting, borsett fra en liten plass som
heter Calang) de har ikke fatt annen hjelp enn
airdrops (USAID dropper nudler til folk uten vann....)
Han blir bare nøn timer for å gjøre en assessment:
hvor mange folk, hva trenger de, hva trenger vi osv.
Så på mandag morgen drar vi enten med båt (dyrt)
eller med helikopter (gratis gjennom vår venn
generalen) sørover for noen dager. MERCY stiller med
alt av medisinerog medisinsk utstyr, vi bringer The
Tsunami Relief Action Team og campingutstyret vårt.

Der nede får vi se hva vi får gjort....

Foreløpig er det ingen epedemier på gang. Heldiviis,
men mange som skader seg i oppryddingsarbeidet
utsetter seg for Tetanus (stivkrampe) To problemer ang
dette: 1 folk her nede er kronisk redde for sproyter,
og de fleste nekter å ta vaksine. 2 inkubasjonstiden
er opp til 60 dager, så vi vet lite før i mndskiftet
feb-mars...

Litt mygg er d her, men ingen dengue eller malaria, vi
passer på likevel.

Sola steiker, men ikke solbrent enda.

GAM, den andre geriljaen, de bruker de samme
uniformene som den indonesiske hæren. De blir
finansiert av sheikene i midtøsten (altså, de har
mer penger og bedre utstyr enn den indonesike hæren),
de er velorganiserte, og de er pissed off fordi d nå
er så mye militær her, fra alle land. Lite pop med
US army helikpter som stadig sirkler over kysten, og
de store hangarskipene som ligger her...
Vi tenker nå som så at de trenger nok hjelp de
også, mat, klar, medisiner osv. Et vanlig spr vi får
er om vi har sjal/skaut og bind til kvinnene her. så
med bagsjen full av burkaer, og med Siti i spissen
foler vi oss trygge. Dessuten har alt, absolutt alt,
så langt bare gått en vei. En enkelt episode kan
vare flaks, to kan vare tilfeldigheter, men tre, fire,
fem.... hver dag!!

Ikke blind overtro, men tro, håp og kjærlighet!

ta vare på dere selv der hjemme, hold kontakt og
hjelp til med det dere kan, vi trenger deres støtte!!
Både koordinering, samhandling, finansiering
(dnbnor-82306110744) , og tanker!!

Glad i dere alle sammen!

Stor klem fra david

Davids 1. brev til nordmennene

Tsunami Relief Action in Action
Hei!

Nå er alle her, og siste shopping unnagjort.

Vi har startet alt fra scratch på eget initiativ, men
vi er nå organisert fra Ohio USA, som en NGO (non
Governmental Organisation). Vi kaller oss Tsunami
Relief Action. Vi er 8 stk, alle med egne ID kort og
like uniformer med logo. Foreløpig har vi ca 100
000kr å rutte med (30 000 fra egen lomme, 30 000 fra
fagforening, 20 000 i kreditt, og 20 000 i gaver),
hvorav ca 40 000 gikk til flybilletter, ca 10 000 til
reise og opphold her. Vi har guide og tolk, to store
4x4 biler, flere hundre kg mat og forsyninger. Det er
SVÆRT billige her nede, så vi får myyye for
pengene. Vi kan bygge et hus for ca 200-250 kr, fire
fulle handlevogner for under 1000 kr, barnesko koster
ca 50cents US!!

Vi driver ikke med byråkrati, så hver krone fra nå
(siden vi har retur billletter og vi kommer til å
sove i telt framover)blir brukt direkte i felten her.

Nå gjenstår d bare å fylle bilen så kjører vi!!

Fra Banda Ache kjører vi videre sørover langs kysten
til de små landsbyene der. Mange er enda ikke nåd av
de store hjelpeorg. Når vi er tomme for forsyninger
og/eller utstyr kjører vi tilbake og hviler og
shopper på nytt. Så lenge vi har råd...

Er veldig spent nå....

Stooor klem fra david!

ps kontonr er 8230 61 10744, d er regisrert på mitt
navn i DNB-NOR, men jeg lover å bruker hver en krone
her nede)

Pps, videresend gjerne denne mailen til alle jeg ikke
ahr mail adressa til ( kollegaer, kung-fu søsken,
slekt og venner)