The beginning (Davids 4. Brev)

Ser at dette ikke har kommet med noen sted, og det er en saapass god historie at den bare maa blogges: Coming to a theatre near you soon:

26.12.04 Tsunamien velter seg over soeroestAsia.

2. Juledag. Jeg sitter paa Mormors Stuer i Trondheim, drikker oel og beklager meg til min venn Tore over arbeidssituasjonen i PLOMS Bergen Kommune. Jeg var i en forebyggende sykemelding med en "moderat depresjon". Jobben tok livet av meg: Omorganiseringer, mangel paa integritet, stramme toeyler og liten handlingsfrihet. Hva skal jeg gjoere? Da ringer telefonen. Sifu Tony vil takke for julehilsen, og fortelle meg at han er paa vei til Sumatra for aa hjelpe til etter Tsunamien. Good luck, and God bless you, er alt jeg klarer aa si. Noe skjedde med meg der og da, akkurat som det ble stille inne i meg, og kaos rundt meg. Tore spoer om hva som er galt, om jeg har sett et spoekelse. Jeg gikk ut og ringte min soester Maria og min sykepleiermentor Ulrikka i Bergen for raad. Jeg var ikke i tvil, dette var noe jeg maatte gjoere. Saa jeg ringte tilbake til Sifu og sa "I'm coming with you!" Snoeballen begynte aa rulle...
Dagen etterpaa ble jeg intervjuet av NRK P1, foer jeg satte meg paa flyet til Bergen. Hvert sekund var fyllt opp av ting som maatte organiseres, koordineres, og gjoeres. Dagene smeltet sammen, og plutselig var det blitt 2005. Ryktet om planene mine spredde seg, og fra alle kanter vanket det stoette, penger, hjelp, raad og medfoelese. Dette styrket meg i min overbevisning om at dette var Rett. Familie, og venner, kjente og ukjente ringte og lurte paa hvordan de kunne hjelpe, og uten at jeg ba om det begynte kronerullingen: Et pokerlag ga meg hele potten de spilte om; et par nyttaarspartyer samlet penger fra gjestene sine; en lokal gartner begynte aa selge "Pot for Flom"; fagforbundet Parat spyttet i nevene; kollegaer tok fra loenna; kung fu skolen startet auksjon.... Har ikke ord!
Paa jobb naade ryktet til slutt Finn, og han tok kontakt og lurte paa om han kunne vare med. Var det noe han kunne bidra med? Selvfoelgelig!! Du kan finne folk Finn! Media meldte ogsaa sin interesse, og snart var jeg i baade avisen og TV. Dette fikk sykepleier Andrea med seg. Hun hadde allerede kontaktet de store organisasjonene uten at de trengte henne, saa tok hun mot til seg og ringte meg. "Kan jeg vaere med?" spurte hun. "Vet du hva du spoer om?" svarte jeg. Tydeligvis, for her er hun, flittig og lystig.
Da var vi fire. Billettene ble kjoept, ferien tatt ut (Andrea fikk perm fra AHUS), sekken ble pakket, vaksiner tatt, og forsikringer ble ordnet. kl 05.05, den 05.01.05 Kom TVN og hentet meg, og kjoerte meg til Flesland. Jeg hadde da knapt sovet siden jul, og paa en merkelig maate kunne jeg endelig slappe av. Turen gikk til Amsterdam foerst for aa moete Sifu. Derfra floey vi til Kuala Lumpur i Malaysia. Der brukte vi to dager til aa spise vaare siste maaltider, kurere jet-lag, aklimatisere og gjoere unna last minute shopping. Den 08.01.05 satte vi oss paa flyet til Medan paa oestkysten av Sumatera. Flyet var fullbooket, saa vi kunne desverre ikke sitte sammen. Sifu er venstrehendt saa han ba om aa faa sitte ved midtgangen paa hoyre side av flyet, for ikke bumpe borti sidemannen hele turen. Den eneste ledige plassen da var ved noedutgangen, og der faar han jo ikke sitte, han er jo handicappet! Likevel, etter mye om og men, fikk han plassen sin, og ved hans hoyre stump satt Siti. En liten ven og vakker en i skaut. Mens Sifu satt og planla hvordan han skulle faa flyttet henne i tilfelle han maatte aapne noedutgangen, satt hun og tenkte sitt. Burde hun prate med denne merkelige enarmede banditten? Hun hadde vel ikke noe reelt valg hun heller:
Hvor skal du?
Banda Aceh
Snakker du Indonesisk?
nei
Har du hotell?
nei
Noen som moeter deg?
nei
Indonesisk valuta?
nei
Vet du hva du gjoer?
nei
Well, you better come with me...

Paa flyplassen guidet hun oss igjennom imigration og customs, foer hennes privatsjaafoer kom og hentet oss. Foerste stopp, den Malaysiske ambasaden. Vi fikk hilst paa ambassadoeren i en vesibyle av marmor med egen fontene i midten... Hvor var vi, hva skjer... Saa fikk hun sjekket oss in paa et hotell, foer hun tok oss ut for aa spise. Siti viser seg aa vaere datter av Tan Sri Sheik Mohammad Salim, for de som er kjent innen Malaysisk musikkhistorie og kulturliv, og sjef for et stoerre krydderselskap som eksporterer krydder til hele verden. A Spicegirl! Mama Spice!
Dagen etter tar hun oss ut for aa shoppe og gjoere unna byraakratiet. Letter of recomandation, blue book (eget visum/pass for Aceh regionen), registrering, osv osv. Underveis blir hun saa opproemt at hun bestemmer seg for aa bli med til Banda!! Ingenting kunne vart bedre! Vaar egen tolk, og forsikring! (en dame i skaut kan redde skinnet vaart i geriljaland). Dette kunne ikke Sitis ektemann godta, saa han bestemte seg ogsaa for aa bli med, og han kunne ikke dra uten sjaafoer. Saa kom dagen da Finn og Andrea ankom landet, og vi endelig var fulltallige: Sifu Tony, Siti, hennes mann Jamal, Finn, Andrea, kryddergutten Isa, og meg. Alle i nyinnkjopte uniformer; Blaae T-shirts og arbeidsvest med Tsunami Relief Action logo, og "proffe" ID kort. Vi saa proffe ut, og siden har ingen spurt oss om papirer...
Da vi allerede hadde proevd, og gitt opp, muligheten til aa fly opp. Byraakrati og venting stoppet oss: Militaere fra 20 forskjellige land, og alle bare sitter der og ser paa hverandre. Gross inefficiency! Saa vi leide en bil med sjaafoer i stedet. Paa egen haand kunne vi naa folket raskere, pluss at vi kunne bringe mye mer forsyninger. Slik ble det til at vi kl 0505 den 13.01.05 kjoerte to biler, Sitis og vaar leiebil, full av oss, medisiner, klaer, vann, bensin og mat.

Resten er som kjent historie...

d