Davids 2. Brev til nordmennene

Nødhjelpsgeriljaen

Hei!

Endelig på nett, og hvis strømmen ikke går, igjen,
får jeg sendt dette.

Hvor skal jeg begynne...
Vi kom oss fra Medan og hit til Banda Aceh uten
problemer, fikk satt opp teltene våre i en
flyktningeleir utenfor guvernørboligen her (alle
flyktningene ble jaget vekk i går da presidenten kom
på besøk, vi fikk vare... vi har så fine telt...)
Til å begynne med fulgte vi spillereglene, men fant
fort ut at hvis vi må vente på beskjed fra
koordineringsenheten her hva vi kan gjør og hvor, ja
da hadde vi sitet her og ventet fortsatt. Derfor satt
vi bare igang: Fikk tidlig kontakt med MERCY Malaysia
(Malay folk altså.... fins ikke bedre) som stiller
alt av utstyr til disp, vi kan kjør å hente det vi
måtte ønske av mdisiner og medisinsk utstyr. (møtte
en fyr på min alder, han brakk ryggen, er lam, og lå
5 timer i vannet med store sår. Vi steller sårene
hans daglig. gjennom Mercy fikk vi skaffet han en
rullestol!!)
Vaktposten til guvernøren er nå gjort om til en
liten klinikk, så når vi ikke er ute blandt folk
kommer de til oss: overlevende, flyktninger fra
vestkysten, lokal, hjelparbeidere, politi, militaer,
og t.o.m noen vestlge liner opp hver ettermiddag og
kveld for å få stelt sår og få medisiner. Vanlige
problemer her er sår, utslett, feber, hoste,
søvnløshet, lungebetenbelse o.l.
Vi hjelper de vi kan, så sender vi de med alvorlige
problemer til Mercy. De har stort team med leger og
feltsykehus.

Hver kvled går vi igjennom dagen og evaluerer hva vi
har gjort, ikke gjort, hva vi kan gjøre bedre etc...
så lager vi en plan for neste dag. Den følger vi
aldri. Hver dag begynner med nye utfordringer, og plan
A blir fort plan B, C, d osv....
vi må vaere fleksible og improvisere.

På dagtid snakker vi med lokalfolk og speor om de vet
om plasser som ikke har mottatt noe hjelp. Slik har vi
oppsøkt 6-7 forskjellige landsbyer/grupper rundt
Banda Aceh. Der hjelper vi med d vi kan, så
rapporterer vi til UN (FN) slik har mange nå fått
talt, mat og vann, + at de nå er registrert.
IU vår camp bor d 295 flyktninger. Frem til den
18.jan hadde de enda ikke mottatt noe hjelp. Og de bor
på plenen til guvernøren. Vi fikk de regisrtert, og
hentet family kits, ris, sukker kaffe, pledd, vann etc
for 10 dager.
De er veldig takknemlige, men samtidig frustrerte over
at deres egne folk ikke kan hjelpe de, mens vår lille
underlige gruppe kan....
De hjelper oss også... som Sifu Tony sier: One Hand
washes the other.
Så hver natt sitter de vakt for oss, og når vi er
ute passer de på campen og klinikken vår.

phu... kommer litt hulter til bulter her, men frykter
at strømmen går... sender dette først...


(fortsettelse...)

mer strøm!

Vi sover godt, om ikke så mye. Kan vel si at siden
den 28.des i fjor har jeg sovet minimalt, og dagene
glir litt inn i hverandre.
Mat er heller ikke noe problem, vi lager frokost i
campen, kjeks og kaffe, så blir det nudler til lunsj,
og en eller annen risrett til kvelds. Vi hadde med oss
24 bokser guiness, som vi må snikdrikke for alkohol
her er ulovlig, men nå er d lageret tomt...

gruppen vår ligner mye på en familie: Sifu Tony er
team leader, Siti er som en mor for oss alle ( hun
minner oss på å spise, sove og hun får oss alltid
til å le), så er det Finn, Andrea og meg, barna som
jobber 16-18timers dager. Ulønnet. Kjemien er
fantastisk, og alle tuller med hverandre. Det hjelper
voldsomt.

Hver dag kl 1700 har vi Tai chi skole uner et kjempe
tre rett v campen vår. Folk som jobber med evacuation
(finner og gravlegger folk) er ferdige kl 1630, og da
kommer de. Nå er vi en gruppe på 30-40 stykker som
gjør 13 postures hver dag. Så leker vi med barna,
spiller fotball, tegner, blåser ballonger og
såpebobler og sjonglerer. Det er terapi. Fantastisk
å få kidsa til å le!

RCTI, en av de største TV kanalene her har fulgt oss
de siste 3 dagene. De gjorde først ett program om Tai
chi skolen, så ett om hvordan vi leker med ungene,
så fulgte de oss rundt på jobb (healthcare biten) og
lagde ett program om hvem vi er og hva vi gjør. I
morres hadde de et times langt live program om oss,
der de intervjuet alle team medlemmene og fulgte oss i
morgengymmen. Tror de har noen hundre millioner TV
seere....

Her i Banda begynner folk å sette hjulene i sving
igjen, mye har forandret seg den siste uken, og
arbeidet som står igjen nå er ikke så mye relief,
men gjenoppbygging. Derfor har vi bestemt oss for å
reise videre. En krurg fra MERCY Malaysia ønsker å
joine oss, så nå har vi en lege i teamet også!! Ikk
bare det, men i gårkveld traff jeg en soldat med
malayflagg på armen. Merkelig greie, men lite
overrasker meg for tiden: jeg gikk bort å hilste på
fyren. (det er myyyyye militær her, fra hele verden,
g de står og henger i hver sine camper hver dag,
slappsekker, de venter på ordre. Jeg liker jo ikke
militæret engang, og store våpen gjør meg sjelven)
Likevel, jeg gikk bort og hilste på han, og han ble
med bort i campen for å hilse på Siti. Det viste seg
at han er generalen i den malaysiske hæren, og at de
venter på beskjed om hva de skal gjøre. Han har
folk, utstyr og helikopter til rådighet, så vårt
hjelpearbeid fortsetter i samme ånd som tidligere,
timing og de riktige folka!

Planen nå er som følger: I morra reiser legen vår
med helikopter til Calang på vestkysten ( mellom
Banda og Melaboh er alt historie, ingen folk, ingen
landsbyer, ingenting, borsett fra en liten plass som
heter Calang) de har ikke fatt annen hjelp enn
airdrops (USAID dropper nudler til folk uten vann....)
Han blir bare nøn timer for å gjøre en assessment:
hvor mange folk, hva trenger de, hva trenger vi osv.
Så på mandag morgen drar vi enten med båt (dyrt)
eller med helikopter (gratis gjennom vår venn
generalen) sørover for noen dager. MERCY stiller med
alt av medisinerog medisinsk utstyr, vi bringer The
Tsunami Relief Action Team og campingutstyret vårt.

Der nede får vi se hva vi får gjort....

Foreløpig er det ingen epedemier på gang. Heldiviis,
men mange som skader seg i oppryddingsarbeidet
utsetter seg for Tetanus (stivkrampe) To problemer ang
dette: 1 folk her nede er kronisk redde for sproyter,
og de fleste nekter å ta vaksine. 2 inkubasjonstiden
er opp til 60 dager, så vi vet lite før i mndskiftet
feb-mars...

Litt mygg er d her, men ingen dengue eller malaria, vi
passer på likevel.

Sola steiker, men ikke solbrent enda.

GAM, den andre geriljaen, de bruker de samme
uniformene som den indonesiske hæren. De blir
finansiert av sheikene i midtøsten (altså, de har
mer penger og bedre utstyr enn den indonesike hæren),
de er velorganiserte, og de er pissed off fordi d nå
er så mye militær her, fra alle land. Lite pop med
US army helikpter som stadig sirkler over kysten, og
de store hangarskipene som ligger her...
Vi tenker nå som så at de trenger nok hjelp de
også, mat, klar, medisiner osv. Et vanlig spr vi får
er om vi har sjal/skaut og bind til kvinnene her. så
med bagsjen full av burkaer, og med Siti i spissen
foler vi oss trygge. Dessuten har alt, absolutt alt,
så langt bare gått en vei. En enkelt episode kan
vare flaks, to kan vare tilfeldigheter, men tre, fire,
fem.... hver dag!!

Ikke blind overtro, men tro, håp og kjærlighet!

ta vare på dere selv der hjemme, hold kontakt og
hjelp til med det dere kan, vi trenger deres støtte!!
Både koordinering, samhandling, finansiering
(dnbnor-82306110744) , og tanker!!

Glad i dere alle sammen!

Stor klem fra david